Kennel Rennfokk

Det ble litt uventet miljøtrening på hundene her om dagen. Vi var ute på tur og var kommet omtrent halvveis på turen da vi plutselig fikk en liten pelsball inn fra høyre. Som en innskutt bisetning, helt uten respekt for kommaregler, var han midt blant oss. Eller midt blant dem. Hundene altså.

Dette medførte naturligvis litt høy puls hos hundekjøreren som så for seg at noen i spannet kunne finne på å trykke «Delete» før hundekjøreren rakk å skrive ferdig setningen og trykke «Lagre». Alt endte heldigvis bra, og hundene mine håndterte hendelsen på en fin måte.

Dette var tydeligvis det morsomste som hadde skjedd for den lille spirrevippen på lenge, kanskje noensinne. Han svinset ekstatisk inn og ut mellom hundene uten å gjøre mine til å ville hjem og fulgte oss i tre kilometer før vi kom til der vi skulle snu. Da hadde jeg fått min dose løshund for dagen og valgte å koble ham på en ledig nakkeline de tre kilometerne tilbake til gårdsplassen han kom fra.

Jeg er ekstra stolt av Truls som førte oss stødig inn på gårdstunet der den artige lille skruen hørte hjemme, ventet tålmodig på at han ble satt på løpestreng og førte oss like stødig og fint ut på veien og hjem igjen.