Denne artikkelen ble i sin tid skrevet for bladet Friluftsliv og sto på trykk i nr 6-2006. Friluftsliv er ett av de bedre blad i sjangeren og konsentrerer seg i stor grad om grunnleggende og enkelt friluftsliv i Norge. Vi vil absolutt anbefale andre å besøke nettstedet og lese bladet.

Planleggingsdag i barnehagen

Av Gisle Uren

For en friluftsglad småbarnspappa er ordene planleggingsdag i barnehagen nå ensbetydende med turdag. Når det i tillegg er snakk om midten av mars i Røros-regionen er det nesten ensbetydende med godvær også.

I barnehagen vår er det planleggingsdag 15. mars og jeg ivrer sterkt for at jeg kunne ta på meg plikten med å være med Jenny, slik at Anne kan gå på jobb. Siden dette er første planleggingsdag der vi begge har arbeidsdag, er det viktig å innarbeide rutinen.

Dagen opprant med strålende sol og ned mot – 20 ºC. Dette er ikke noe stort problem. Man utsetter bare starten til etter lunsj når solen får litt bedre tak. En rolig start på dagen, med litt lek på sofaen eller foran ovnen, er ikke å forakte det heller. Etter en god lunsj er temperaturen steget nesten 10 ºC så da er det bare å gjøre seg klar for tur. Vi pakker med oss litt niste, varm drikke, stellebag og tørre klær. Hvis uhellet er ute er det kjekt å kunne skifte til tørr bleie og tørre klær i felten.

Godt innpakket
På NordvikaTur med hundeslede og små barn er utrolig lettvint. Vi bruker bagen fra barnevognen, en gammel og solid Emaljunga omtrent på alder med meg selv. Den spennes fast på sleden. Med hodeenden i front, fungerer vindskjermen mot trekk. En saueskinnspose gir isolasjon, så kulden er sjelden et problem. I tillegg kommer diverse skinn og tepper som kan draperes over, under eller rundt etter behov. Mellom baggen og sleden har vi et stykke skum gummi for å dempe de verste humpene i løypa. Vi føler også at den gamle tresleden beveger seg langt mykere og behageligere i terrenget enn en stiv pulk av glassfiber. Selv snørekjører jeg på ski etter sleden.

Å rigge til sleden, sele på og spenne i fem hunder, samtidig som en skal passe på en aktiv halvannet-åring, er ikke alltid like lett. Å starte turen etter lunsj betyr at Jenny er god og mett og akkurat passe sliten. Hun finner seg derfor rimelig greit i å sitte i vognbagen mens pappa ordner resten. Heldigvis bor vi kjempefint til og kan starte rett fra husveggen.

Dyrebar last
Det går vilt for seg i starten, men løypen jeg har valgt i dag har mye oppoverbakke de første kilometerne, så hundene roer seg relativt raskt. Det er kjekt å ha god kontroll når jeg har slik dyrebar last med. Lasten sovner forresten noen få minutter etter start, sledens dyssende rytme har en nesten magisk virkning.

Jenny på turStarten går fra langen over Femundsåsen og ut på Femunden. Etter en knapp halvtime kjører jeg forbi Lorthølet og ut på Nordvika. Her er det nydelig føre, fast snødekke på isen med bare noen få cm nysnø oppå. Nok til å dempe lyden, men det hundrer ikke gliden. Jeg spenner ganske snart skistavene fast på sleden og henger på slep. Fem grønlandshunder har ikke vondt av min stakkarslige kroppsvekt i tillegg til sleden. Jeg finner frem kameraet, fotograferer litt og nyter ellers godværet og fridagen.

Vi tar turene nedover mot Røsanden. Delvis følger vi et gammelt skuterspor og delvis sporene etter en friluftsmann med ski og pulk. De er folketomt på isen i dag, men det er nok av dyrespor å følge med på. En del ryper i skogkanten og sikkert mye lukter fra andre dyr får hundene til å spisse ørene og heve snuten rett som det er. Dette gir jo en god pekepinn på hvor elgen kanskje står, eller hvor reven har gjemt seg. Vinteren er langt fra livløs, det er bare å bruke sansene og nyte det som er.

Det er litt kald trekk utpå Femunden så det frister ikke til pause. Siden Jenny fortsatt sover, tar jeg en bit sjokolade og litt saft mens vi kjører. Det gjør godt med litt påfyll så hardt som jeg sliter. Ved Røsanden snur vi og vender nesen hjemover.

Vi tar en litt annen løype på hjemturen. Jenny våkner etter en stund. Litt småsur og gretten, men etter en kort rast med kjeks og varm saft er humøret igjen på topp. Vi koser oss, synger sanger fra barnehagen og småprater med hundene resten av veien hjem.

Hardt liv
Vel hjemme laster jeg ned bilder og videosnutter fra digitalkameraet. Jeg sender så en hyggelig e-post til sjefen og forteller litt om hvor hardt det er å være småbarnsfar og bli avbrutt fra arbeidsukens rytme for å ta seg av en liten unge. Et bilde eller to følger selvfølgelig også med e-posten.

Senere på kvelden tikker det inn et svar. To korte men beskrivende ord på trøndersk: ”Førbanna drittsækk!”

Akk ja. Livet er hardt for oss småbarnsfedre.