Denne artikkelen ble skrevet for Polarposten nr 1-2007. Polarposten er medlemsbladet i Norsk Polarhundklubb.

Å øke hundeantallet

Av Gisle Uren

Å skaffe seg polarhund skal være en godt gjennomtenkt beslutning. En skal aldri anskaffe hund, langt mindre polarhund, på et tilfeldig innfall. Å øke hundetallet bør være en minst like gjennomtenkt beslutning som det å anskaffe sin første hund.

Når en øker fra en til to hunder er det et temmelig stort skritt å ta. En dobling av hundeantallet fører også med seg en rekke praktiske (evt upraktiske?) følger. Forutgiftene blir doblet, utstyrsbehovet blir tilnærmet doblet, plassbehovet i hus, hundegård og bil øker. Å overtale venner og bekjente til å passe to hunder når en selv er på ferie kan være en tanke mer krevende enn med bare en hund.

Det å gå på tur med, eller å kjøre pulk med to hunder er også noe helt annet enn med en. Særlig når du havner i en situasjon der du skal stoppe og holde igjen to sterke og ivrige polarhunder merker du forskjellen. Du er nesten avhengig av pulk med bremse for å ha tilstrekkelig kontroll. Det er med andre ord en meget stor selvillusjon å tro at to hunder ikke er vesentlig annerledes enn én.

Når disse advarslene nå er nevnt, må det jo selvfølgelig også nevnes at det å anskaffe flere hunder gjerne kan være en helt riktig avgjørelse for deg. Vi tok selv valget for noen år siden og har ikke angret, men det var et gjennomtenkt og bevisst valg. Gleden har ikke nødvendigvis økt proporsjonalt med hundeantallet, men muligheten til på enkelt vis å ta med hele familien på tur har jo blitt større. Vi velger også å tro at samværet med andre hunder er med på å øke hundens livsverdi.


Hvordan øke hundetallet.

De mest vanlige metodene for å skaffe hund nummer to er enten å kjøpe valp, eller å kjøpe eller overta en voksen hund.Sosialisering av valp

Skulle jeg anbefalt en av disse to variantene så måtte det bli å kjøpe valp. Valpen koster trolig mer penger og tar selvfølgelig mye lenger tid før den er gammel nok til å kjøres med, men det er likevel med en valp at sjansene for en vellykket økning av hundeantallet er størst. Valpen har du sjansen til å prege under hele oppveksten og du kjenner trolig hunden og dens reaksjonsmønster godt når den er voksen.

Velger du å overta en omplasseringshund så husk på at det alltid er en grunn til at hunden blir omplassert. Den egentlige grunnen er ikke nødvendigvis den som blir oppgitt når du tar kontakt. Det er forresten merkelig mange mennesker som utvikler allergi når den søte valpen de falt pladask for begynner å nærme seg året…

Du kan være heldig og få en kjempefin omplasseringshund, men du kan også være veldig uheldig og få en kranglete, bråkete, lite arbeidsvillig, nervøs, sky, mannevond eller rett og slett ubrukelig hund. Det er derfor veldig viktig at du er sikker på hva du gjør før du overtar en voksen hund. Du bør også forlange en skriftlig avtale ved kjøp/overtakelse av en voksen hund. Det kan i tillegg være lurt at du forbeholder deg muligheten av å levere hunden tilbake dersom det viser seg å ikke fungere.

Hvis du er på tampen til å øke fra to til tre hunder gjelder i enda større grad anbefalingen om å velge valp. De aller fleste som driver med renrasede polarhunder velger å ha disse gående løse i hundegård. Da er en avhengig av at flokkstrukturen er tilstede og at hundene fungerer i lag. Det vil bare unntaksvis gå bra å føre en voksen hund inn i en etablert flokk. Før eller senere vil en risikere et solid slagsmål og kanskje livslang konflikt i hundeflokken. Har du to eller tre hunder er det svært kjedelig å måtte ha dem delt opp i ulike innhegninger eller å ha dem stående på kjetting.


To hunder av samme kjønn eller av ulikt kjønn?

Dersom du kjøper valp burde det ikke være så nøye med kjønnet på hund nummer to. Da er det heller et spørsmål om du selv ønsker hann eller tispe. Å ha to hunder av samme kjønn vil selvfølgelig gjøre spørsmålet omkring løpetid litt enklere. To hannhunder får enkelt og greit ikke løpetid, og to tisper vil statistisk sett ha svært liten sjanse for å tjuvpare hverandre.

Velger du omplasseringshund tror jeg det lureste er å velge en med motsatt kjønn av den du har før. Det er langt større sjanse for at en hann og en tispe vil gå godt overens enn att to av samme kjønn gjør det. Tro for all del ikke at det å få to fremmede tisper til å gå godt sammen er lettere enn to fremmede hanner. Jeg vil selv påstå at det tvert imot kan være verre.


Ny valp, hva med den voksen hunden?

Det normale er at voksne hunder er svært tolerante og aksepterende overfor valper. En hund skal ikke oppfatte ankomsten av en valp som en trussel. Valper er den naturlige tilveksten i en flokk og de skal vises omsorg av alle flokkmedlemmene. Har du en hund som ikke viser normal atferd overfor valper skal du tenke svært godt gjennom hva du skal gjøre og hva du kan akseptere. Unghunder kan ofte være litt for ivrige overfor valper, det behøver ikke være et tegn på unaturlig atferd, men i en vanlig flokk ville disse blitt holdt unna av valpenes mor inntil de oppførte seg på folkelig vis.Ny valp i flokken

Personlig stoler jeg mer på hannhunders atferd overfor valper enn jeg gjør på tispers. De fleste enehunder føler seg til en viss grad ”alfa” i hodet. For en alfahann er det naturlig at det dukker opp valper i ny og ne, mens for en alfatispe er det hun selv som skal sørge for reproduksjonen. Reaksjonsmønsteret kan i blant bli deretter.

Hjemme hos oss selv har vi hatt tisper av begge typer, men den aggressive tispen lever ikke lenger. Vår første tispe overtok vi som 9 mnd gammel, og hadde selv en voksen hannhund fra før. Hun var valp etter importerte hunder fra grønland og var fra starten av litt usikker og sky. I tillegg til uheldige arvelige egenskaper vil jeg tro sosialiseringen på valpestadiet var for dårlig.

Sammen med den voksne hannhunden gikk alt greit, men da vi skulle kjøpe ny valp en tid senere gikk det ikke greit. Ved første hjemmebesøk av valpen tok vi den på tur sammen med hannhunden, alt virket såre vel og hannhunden hadde ingen problemer med å akseptere valpen. På vei hjem ble vi møtt av tispen, som hadde klatret ut av hundegården for å bli med oss. Hun gikk til direkte angrep på valpen, hensikten var helt klart å drepe.

Som hundeeiere flest fant vi selvfølgelig unnskyldninger for oppførselen, men vi holdt heldigvis tispen atskilt fra valpen. Valpen og hannhunden gikk i en gård, og tispen i en annen. Gjerdehøyden ble også økt fra to til tre meter og nødvendige sperringer ble satt opp øverst i hjørnene for å hindre utbryterdronningen.

Forholdet gikk seg litt til, men vi turte aldri la tispen og valpen gå sammen. Omtrent et år senere hadde tispen et nytt utfall mot en annen valp, da fant vi avliving som eneste alternativ. I etterkant er det tydelig at vi hadde spart oss for mange bekymringer om vi hadde gjort det etter første episode.

Valpen vår vokste seg omsider til en fin, mentalt stabil og arbeidsvillig tispe. Hun har selv adoptert alle valper vi har kjøpt senere, fra første øyeblikk. Ved et tilfelle hadde vi et valpekull i pensjon en ukes tid og hun adopterte da et helt kull uten problemer. Det er absolutt slikt som er ønskelig atferd og verdt å avle på.

Det jeg prøver å formidle er at du bør vurdere din egen hund før du lar den få ansvaret for en valp. Selv med hunder som aksepterer og behandler nykommeren greit, er det viktig å være bevisst på hvilken preging hunden er med på å gi valpen. Har den voksne hunden atferd du ikke er fornøyd med, så husk endelig på at valpen kan ta etter slik atferd på kort tid. Dette gjelder ikke minst i tursituasjoner der du treffer andre hunder og dyr. Er den voksne hunden aggressiv overfor andre hunder kan valpen også fort bli det.

Det er også veldig viktig å bruke nok tid sammen med bare valpen. Du skal ha tilstrekkelig anledning til å lære opp valpen med det du selv ser på som hensiktsmessig atferd, den skal ikke lære ting kun ved å observere den voksne hunden.

Etter episoden med omplasseringstispen jeg har nevnt tidligere bestemte Anne og jeg at enhver ny hund i flokken skulle komme som valp. Kun da ville vi føle at vi hadde tilstrekkelig kjennskap til hundens bakgrunn og reaksjonsmønster. Å være med i prosessen fra valp til voksen hund er også den eneste måten å få preget og lært opp valpen slik du selv ønsker å ha den.


Å øke til et helt hundespann

For noen år siden sto det en artikkel i Polarposten ved navn ”Å bygge opp et spann” skrevet av Terje Thomassen. I artikkelen hadde han en del fine betraktninger omkring emnet og særlig et utsagn synes jeg er verdt å merke seg i denne sammenhengen; ”For det første: går du fra null til 8 bikkjer i løpet av fellesferien, har du kanskje gått litt fort fram…?”

HundespannDette er et utsagn det er verdt å reflektere litt rundt. Hvis du ønsker et velfungerende hundespann så er det verdt å være tålmodig mens du bygger det opp. Ta tiden til hjelp, og vær sikker på at de hundene du har fungerer tilfredsstillende før du skaffer deg flere. Når en anskaffer et hundespann er det for å ha glede og nytte av det i mange år fremover, det er derfor synd å forhaste seg i startfasen for så kanskje måtte slite med følgene i årevis.

Venn deg først til å kjøre med en og to hunder før du øker til flere. Hver hund i spannet er et eget individ med sitt personlige reaksjonsmønster. Kjenner du hundene dine godt nok og vet hva du kan forvente av dem og av deg selv, vil hundekjøring være langt triveligere og tryggere å drive med. Det finnes ingen ”stoppknapp” på sleden slik at du kan slå av spannet ved behov. Gleden øker som nevnt ikke proporsjonalt med antall hunder, men potensialet for en katastrofe gjør definitivt det.

En grønlandshundeier og aktiv friluftsmann i avdeling Midt-Norge har en glimrende filosofi når det gjelder hundehold. ”Livet er for kort til å balast med dårlige hundar, berre skyt’n” Utsagnet er selvfølgelig tatt ut av sammenheng og skrevet ned slik jeg husker det, men tanken bak synes jeg det er verdt å merke seg. Hvis en hund ikke fungerer gemyttmessig er du personlig og samfunnet ellers trolig bedre tjent med at den avlives.


Avliving

Det skal ikke være en lett avgjørelse å avlive en hund, enten det gjelder problemer med gemytt, sykdom eller alder. Det er likevel en svært viktig avgjørelse å ta på riktig tidspunkt. I enkelte tilfeller er det klart best å ta avgjørelsen før en anskaffer seg ny hund.

Jeg har ikke opplevd å avlive så veldig mange hunder i min hundeeierkarriere og avgjørelsene har vært tung alle tilfellene. Jeg har likevel ikke opplevd å angre på avgjørelsene i etterkant.


Ikke vær redd for å spørre andre

Som avslutning vil jeg komme med en oppfordring til å spørre andre dersom du lurer på noe eller opplever problemer med dine egne hunder. Det er mange svært erfarne eiere og oppdrettere i klubben. Disse har ofte drevet med polarhund i mange år, og som har opplevd det meste før. Det vi opplever som vanskelig eller som et problem er det garantert noen som har opplevd, og muligens løst før oss.

Vi som er med i klubben må utnytte den muligheten vi har til å lære av hverandre, og til å utvikle oss videre med hjelp fra hverandre. Hvilken rase vi har er i utgangspunktet uvesentlig, det kommer mer an på vår vilje til å hjelpe hverandre og lære av hverandre. Det verste som kan skje er at vi ikke tør å diskutere hundeproblemer innad i klubb- og rasemiljø, det er ved å være åpne, nysgjerrige og ansvarsbevisste vi utvikler oss som hundeeiere.