Denne artikkelen ble skrevet til Polarposten, medlemsbladet i Norsk Polarhundklubb. Den sto på trykk i Polarposten nr 5-2006.

En annerledes sledetur

av Gisle Uren

Opp Skarpåsen, Femunden i bakgrunnen Nå som vi er i ferd med å ta sesongens første sledeturer kan det være verdt å se litt tilbake på forrige sesongs siste sledeturer. Hva fungerte, hva fungerte ikke og kanskje viktigst, hva har jeg lært av det. En litt annerledes tur jeg hadde i fjor er vel med på å illustrere at sledetur kan være et tøyelig begrep.

Tidlig på sesongen i fjor lovet jeg bort hjelp til å frakte en båt innover Femundsmarka til Skarpåstjønn området. Dette er innenfor nasjonalparkgrensen så det er selvfølgelig uaktuelt å bruke snøskuter. Hundespann blir da løsningen, og jeg hadde lovet mine grønlandshunder til disposisjon.

Tanken var å ta denne turen like før påske, da ville snøen være noenlunde sammenpakket, den ville bære og med litt hell ville vi kunne få fin skare å kjøre på. Ting tar som kjent tid, så det endte opp med å bli slutten av april før vi kom oss av gårde. Føret var så som så, skare var det i hvert fall ikke.

På Femunden er det mulig å kjøre skuter på løyve, så transporten var grei frem til østre bredd et stykke nord for Røa. Der ble båten lesset av skutersleden, og vi vurderte det som letteste løsningen å koble hundene rett inn på fremre fortøyningskrok. I tillegg ble diverse tau og stropper festet rundt om, for å kunne hjelpe hundene om nødvendig, og for å kunne styre doningen. Jeg var litt usikker på hele prosjektet, så jeg fant det tryggest å lesse sleden om bord i båten. Jeg så nemlig mørkt på å skulle snørekjøre med fire hunder på råtten vårsnø.Ned Skarpåsen mot Femunden

Min usikkerhet til tross, så gikk hundene løs på oppgaven med sin sedvanlige iver og gjorde all mine tvil til skamme. Det var nok ingen supertanker vi hadde med oss. Glassfiberbåten fungerte i det store og hele som en overdimensjonert pulk. Jeg skal ikke si at jeg snørekjørte bak, men vi slapp å dra selv bortsett i fra å styre unne trær og steiner.

Returen var selvfølgelig minst like spennende, for nå var det snakk om en gammel sprukken og noe vasstrukken trebåt. Linene ble ført gjennom et hull i baugen og festet forsvarlig i fremre tofte og spant. Ville hundene klare å dra det tunge droget opp første kneika? Ville båten i det hele tatt holde sammen?

Hundene ble satt i gang og til tross for råtten og dyp snø med påfølgende svømmetak, gikk returen også over all forventning. Det hjalp selvfølgelig godt på hundenes motivasjon å gå i sitt eget bakspor.

Det blir nok ikke så ofte jeg transporterer båt innover Femundsmarka, men det er artig å ha prøvd det. En blir jo selvfølgelig litt ekstra stolt over hundene etter en slik tur også.